Kundetilbakemelding fra Simen-André Livingston

Etter vår samtale fikk jeg en betydelig erkjennelse om hvordan jeg har vært avhengig av andre for støtte og selvtillit, i stedet for å stå støtt i meg selv. Når jeg reflekterte over øyeblikk der jeg har tapt kamper fordi jeg ikke sto fast på mitt, innså jeg hvordan dette også har påvirket meg i simracing. Hører jeg egentlig hjemme i dette feltet? Burde jeg utfordre ham? Han er bedre, hvorfor passerte han meg så lett? Er det fordi jeg blir antatt som en dårligere sjåfør som ikke har rett til å dele banen med ham/dem?

Bare en kort samtale med visualisering om drømmer og ambisjoner, og det å føle besluttsomheten til å konkurrere med de beste, har gitt meg en følelse av at jeg ikke bør vike eller gjøre det lettere for dem. Hvis de vil passere, bør de måtte kjempe, akkurat som en antatt "like god sjåfør."

Jeg holdt en elite-sjåfør i WSR bak meg i 3 runder på Imola og lyktes, der han nesten ville fått en gratis passering uten samtalen og arbeidet med mentaliteten. Nå føler jeg meg mye roligere og mer fokusert under løp. Fokuset er ikke lenger på "Å nei, her kommer en elite-sjåfør", men heller "Her kommer en sjåfør som vil passere; han kommer til å få det tøft." (Må presisere at dette ikke handler om aggressiv blokkering, men ja.)

Forenklet til å fokusere på seg selv i stedet for alle andre og kjøre sitt eget løp.

Uten selv-tvil og tanken om at "Jeg er ikke god nok, andre er for gode," ville det ikke vært noen fremgang eller resultater. Nå tenker jeg mer som "Jeg er god nok, jeg har rett til å være på toppen, og jeg kan slå hvem som helst så lenge jeg legger inn tiden og dedikasjonen."

Vi berørte også kort temaet om prioriteringer, da jeg snakket om flaggfotball og en liten olympisk drøm, men hvorvidt det var nok tid til alt dette: å oppnå to store mål samtidig. Å bli en topp simracer og en olympisk deltaker parallelt. Hvordan det ene kanskje kan trekke fokus bort fra det andre. Fokus, tid og forventninger. Kort fortalt.